Halvard, et forbilde for oss andre. Den eldste studenten jeg har hatt men med fortellinger, vitalitet og energi som imponerer. Dette er ukens fortellerstemme.

Hva slags tilknytning har du til den muntlige fortellingen?
Jeg er vokst opp med fortellinger. Den første inspirasjonen kom med farmor, som fortalte fra et langt liv der hun sammen med farfar underviste i folkehøgskolemiljøene i Gudbrandsdalen og på Vestlandet. En annen inspirasjonskilde var drengestua på garden vår på Hedemarken, der arbeidskarene på garden og fra nabogardene om kveldene kom med sine beretninger som spente over hele registeret, fra saftig erotikk til blodige slagsmål, ispedd livsglad humor og jordnær realisme.
Når vi på sommeren, flere barn og voksne, gikk i bredden i dagevis og renska i potet- og rotåkrene, hadde vi «program» som vi kalte det. Og dette «programmet», det var historier, korte eller lange, sannferdige eller rent tullprat, alt var greit så lenge det var artig eller interessant å høre på.

Hva fascinerer deg ved muntlig fortelling?
Det som fascinerer meg ved muntlig fortelling er når en begynner å komme i nærheten av disse gudbenådede fortellerstundene da en har en nesten magisk kontakt med tilhørere, da forteller og tilhørere nesten så å si puster i takt. Da vet du at du har fått tak i noe som er større enn deg. Disse stundene ligger der og venter på å bli forløst. Det er din utfordring å lete dem fram, men det er en lang vei å gå for en nybegynner som meg. Jeg er imponert over den høye kvaliteten hos mange norske fortellere.

Hva opptar deg nå?
Jeg jobber med å få skikk på en fortelling med innslag av faktabeskrivelser, som jeg skal i ilden med i desember. Det er en utfordring å kunne kombinere (a) en fortelling med de krav vi stiller til den, med (b) faktainformasjon som er nødvendig for å levere den komplette pakken som tilhørerne har bedt om. Faktainformasjonen må leveres slik at den ikke ødelegger den stemningen som fortellingen skaper. Men jeg ser at flere norske fortellere har fått til dette, og jeg har lyst til å få et godt grep på denne kombinerte fortelling/faktainfo.

Anbefalte bok som en forteller kan fordype seg i:
Jeg lager min egen fordypningsbok / inspirasjonsbok. Denne boka er et dokument på PC’en min, og der skal den ligge – utelukkende til mitt eget bruk. Når jeg finner inspirerende utsagn om muntlig fortellerkunst fra norske og utenlandske fortellere og andre, skriver jeg dem av og legger dem inn i inspirasjonsboka. . Boka vil forhåpentligvis alltid være under arbeid, og jeg går inn og leser i den når jeg har behov for energitilskudd.

Anbefalte fortellerarrangement for de gode fortellinger:
Den årlige norske fortellerfestivalen.
Fortellerkafé Oslo på Asylet.
Andre historier på det Andre Teateret.
Fortellerkaféene rundt om i landet, eksempelvis i Son, Horten, Stavanger og andre.
Det årlige nordiske fortellerseminaret.

Om du ønsker kontakt med Hallvard:
Telefon: 900 51 662
Epost: habox@online.no
Hjemmeside: www.h-fortell.no

En kvinne som brenner av engasjement og har en herlig latter. Her får du møte Maritha.

Hva slags tilknytning har du til den muntlige fortellingen?
Da jeg møtte den muntlige fortellertradisjonen skjønte jeg at muntlig fortelling var viktig, og jeg sa ja til å gå veien som åpnet seg uten å ane hvor det ville føre meg. Jeg sa også ja til å arbeide for å gjøre muntlig fortelling mer kjent. Det har vært en spennende reise, jeg har også fått lov til å jobbe med å gjøre fortelling mer kjent.

Jeg hørte en gang en fortelling om en gammel man som sto på et torg og fortalte, men det var ingen som hørte på hans fortellinger lenger. En ung gutt kom bort og spurte han hvorfor han sto der og fortalte de gamle fortellingen sine, da svarte mannen, en gang fortalte jeg for jeg ville forvandle verden, men nå forteller jeg for meg selv, slik at jeg ikke skal glemme.
Jeg vil ikke gi opp håpet om at fortellinge virkelig kan utgjøre en forskjell i verden, men nå ser jeg mer og mer at det er jeg som trenger fortellingene.

Hva fascinerer deg ved muntlig fortelling?

Hvordan fortellingen kan vise vei i livet.
Hvordan ordene blir levende, og den insikten fortellingene inneholder.
Kraften i eventyrenes arketyper, og hvordan de overføres til våre liv når vi jobber med fortellingene.
Alt jeg lærer når jeg fordyper meg i fortellingene.
Alle plassene fortllingene har ført meg til og alle de fantastiske menneskene jeg har fått lov til å bli kjent med på reisen. Gleden over å ha opprettet bånd til fortellere rundt om i hele verden.

(Maritha sammen med Tor Muir fra Orkenøyene og Igor Cerne fra Slovenia)

Hva opptar deg nå?

Jobber for tiden med de norske folkeeventyrene og reiser rundt med forestillingen “En hyllest”. Ellers er jeg i en overgang fra å ha fortalt myter og eventyr til at jeg ser mer og mer på personlige fortellinger. Hjertets fortellinger og hvordan vi kan bruke fortelling som metode for personlig vekst. Jobber også med et nytt prosjekt hvor jeg kombinerer lanskapskunst og fortelling.

(Konglerose laget under en kultursti i Kleppeloen)

Anbefalte bok som en forteller kan fordype seg i:
Jeg har hatt stor glede av bøkene skrevet av Nancy Mellon. Kan også anbefale: “Alene med publikum” av Gunnar Horn.

Anbefalte fortellerarrangement for de gode fortellinger:

Oppsøk forteller arrangement og festivaler her i Norge. Kan også anbefale å ta en tur til fortellerfestivalen på Orkenøyene, og til Edinburgh og det nasjonale fortellersenteret der. Fantastisk festival på Kea, Hellas. Kan også anbefale å sjekke ut hva Stella Kassimati har å tilby på sitt fortellersenter på Amari Hellas.

Maritha Nielsen
Eventyrfortelleren.no
Mob: +47 47 28 40 63

Martin gjør et solid arbeid som forteller på historisk museum, han inspirerer studenter og velger usedvanlige fortellinger. Dette er en fin mann og flott forteller!

Foto: Kirsten Jensen Helgeland, Kulturhistorisk museum

Hva slags tilknytning har du til den muntlige fortellingen?

For12-13 år siden gikk jeg fra å være lærer på skole til å bli lærer på museum. Min gode veileder på Historisk museum fortalte at det kan passe godt å lese et eventyr under omvisningen i Afrika-utstillingen. En dag, da jeg allerede hadde gjort dette et par ganger, kunne jeg handlingen såpass at jeg valgte å fortelle uten bok. Jeg kunne nå se barna jeg fortalte til inn i øynene. Plutselig merket jeg hvordan en helt annen stillhet og konsentrasjon senket seg i rommet. Lyden av fikling med borrelåser forsvant. «Hva skjedde så?» spurte øynene. Nå var vi i lag, vi opplevde fortellingen sammen. De lyttet til meg, men jeg lyttet også til dem som satt rundt meg, på fortellerens måte.

Etter at klassen var gått, tenkte jeg at dette er vel det som kalles «muntlig fortelling». Jeg hadde tilfeldigvis støtt på fenomenet et par ganger. Helga Samset og andre fortellere var allerede i gang. Da jeg like etterpå oppdaget en plakat om et kurs i muntlig fortelling på Vøyenvollen, meldte jeg meg på. Så ble det fire timer med utprøving av regleeventyr en høstlig lørdag, og senere en hel helg sammen med Heidi Dahlsveen. Til slutt valgte jeg å bruke et år på «Muntlig fortelling» på Høyskolen. «Men husk at det er bare en liten begynnelse,» sa Marit Jerstad før studiet. Jeg hadde vel innbilt meg at det skulle være en slags avslutning på opptreningen, jeg skulle bli faglært og utlært. Marit hadde selvsagt rett – dessverre, tenker jeg akkurat nå.

For i dag er arbeidsdagen min så oppfylt av andre arbeidsoppgaver enn det å sitte på gulvet sammen med barn på museumsbesøk. Det blir vanskelig å ta seg tid til å jobbe med alle de fine redskapene vi lærte på studiet og å prioritere å høre på andre fortellere. Når jeg møter mine gamle studiekolleger som har fortsatt som fortellere, kan jeg føle meg som en frafallen. Men når jeg tar fram en gresk myte eller lager et høstferie-tilbud med eventyr fra Sri Lanka, er jeg like frelst igjen.

Hva fascinerer deg ved muntlig fortelling?
Muntlig fortelling er en form for formidling som skaper kontakt mellom avsender og mottager på en helt annen måte enn forelesning og powerpoint. Det er toveis kommunikasjon, og det er ikke mulig å ikke ta inn tilhørernes reaksjoner – på en eller annen måte. Det er dermed en uovertruffen formidlingsform for en museumspedagog som vil dele noe av verdens kulturhistorie med andre. Men så kommer det et perspektivet til i tillegg: denne kommunikasjonsformen er urgammel, brukt av mennesker over alt til alle tider. Det er en formidlingsform som hører museenes verden til, der vi vil ta vare på og gi videre både materiell og immateriell kulturarven. Mennesket er «the story-telling animal», som det heter i en bok. Gjennom fortellinger, enten det nå er egne opplevelser, familiehistorier eller felles tradisjonsgods, har mennesker underholdt hverandre og samtidig formidlet verdensbilder og avslørt hva de finner viktig og godt i livet.

Det fine med å ta fram en myte i min jobb er derfor at form og innhold smelter sammen. Når legenden om Sunniva fortelles, skjer det på samme måte som det skjedde en gang da. Noe er rett nok endret, mye er tolket, og tilhørerne lytter med helt andre forutsetninger i dag enn den gang. Men likevel: Fortellinger er et direkte møte med kulturhistorien.

Derfor finner jeg det naturlig å bruke fortellinger som en form for dialog, som et svar på et spørsmål eller noe som vokser ut av en samtale om en gjenstand. Det kan være Osiris-statuetten i glassmonteret i Egypt-utstillingen. En elev ser spørrende på meg: «Hvorfor holder mannen som sitter på kongetrona armene sine så tett inntil seg?» «Ser du at det ligner på måten mumien i mumiekista ligger? (Pause). For lenge siden, var Osiris konge i Egypt. Han…» Og så er jeg i gang, uten å ha sagt: Her kommer en fortelling, dette er viktig eller “hør etter nå!” I mitt arbeid er ikke en fortellerstund en forestilling. Fokus skal være den som lurer på noe og ulike svar på dette spørsmålet fra kulturhistorien. Så vet jeg inderlig vel, at inspirasjonen til å gjøre dette og de gode virkemidlene som trenges for å virkeliggjøre dette, har jeg fra profesjonelle fortellere som jobber med forestillingsformen. Ofte har denne litt «organiske» tilnærmingen til muntlig fortelling, der nesten hver fortellersituasjon blir forskjellig, den faren at jeg kan ta for lett på forberedelsene.

Hva opptar deg nå?
Nylig fortalte jeg om Rama og Sita fra det indiske eposet Ramayana. Det finnes i flere gamle versjoner og har et vell av tokninger og framstillinger i populære medier. Noen sammenligner den trofaste kjærligheten mellom den indiske prinsen og prinsessa med vestens Rome og Julie-drama. Det gjorde også jeg i en pressemelding – og fikk straks en e-post med en skarp reaksjon. Man kan overhode ikke sette en hellig tekst i sammenheng med en kjærlighetshistorie fra Italia, skrev mannen.

Reaksjonen tankevekkende, selv om jeg mener at det å finne likheter mellom historier ikke nødvendigvis må bety å sette dem samme nivå og gi dem samme verdi. Jeg tror at når vi som fortellere opptrer i en offisiell og pedagogisk sammenheng, må vi tenke noe grundigere omkring hvordan vi gjenforteller og formidler myter, legende og hellige tekster. Ikke fordi jeg mener at dette ikke er litteratur som vi alle har rett til å tolke og bruke. Det er ikke “andres” litteratur i den betydningen. Likevel finnes det mange som opplever dette som sitt eget og som heller ikke kjenner den tradisjonen muntlig fortelling står i – hvordan det å fortelle “med egne ord” likevel kan innebære en meget respektfull omgang med stoffet og tradisjonen. Dette siste er selvsagt også et perspektiv vi kan prøve å få fram. Men ulike sjangre og ikke minst ulike fortellersituasjoner krever ulike tilnærminger. Mange oppfatter et museum for historie som en offisiell stemme og forventer at en slik institusjon skal forvalte sannheter. At dette er noe vi på museer ønsker å problematisere, er en ting. Men jeg mener også at vi må være vare på hvilke oppfatninger andre har om dette – siden i hvert fall mitt anliggende med muntlig fortelling er først og fremst å kommunisere. Dette kan vi diskutere mer.

Anbefalte bok som en forteller kan fordype seg i:

Den siste boka jeg leste i med tanke på fortelling, var Moral fictions – Tamil folktales from oral tradition av Stuart Blackburn (FF communications nr. 278, Helsinki 2001). Dette er som noen skjønner forskning på fortellinger i den over hundre år gamle finske, sammenlignende tradisjonen. Denne samlingen er en av de nyere og inneholder muntlige fortellinger samlet inn i Tamil Nadu i Sør-India på 1990-tallet. Det er spennende å oppleve fortellinger som vandrer på folkemunne i dag. At det gjelder fortellere og fortellinger fra India, er ingen ulempe. I Europa har vi en god del tradisjonsstoff som kommer fra denne delen av verden, blant annet gjennom nedtegnelsene i Panchatantra. Samtidig svarer dagens nedtegnelser av muntlige fortellertradisjoner grundigere på mange spørsmål enn det innsamlingene fra 1800-tallet gjorde. Hva ble ordrett fortalt, hvor og når skjedde det, hvem hørte på, og hvordan ble fortellingen fortalt neste dag? Min interesse for slike spørsmål ble trolig vekket av Ørnulf Hodnes studie av Det norske folkeeventyret (1998) og hans undervisning på fortellerstudiet. Folklore Fellows nettsider.

For de som er mer interessert i fortelling på museum, vil jeg anbefale heftet Telling tales – A guide to developing effective storytelling programmes
for museums, av Emily Johnson. Heftet har mange praktiske tips, men også faglige begrunnelser for å fortelle på museum. Heftet gjengir nyttige eksempler fra England og er i første rekke utviklet for museumsansatte som vil prøve noe nytt. Men det er også godt egnet for den som vil skjønne mer av museers visjoner for publikumsarbeid og kanskje selv gjøre noe med museer.

Anbefalte fortellerarrangement for de gode fortellinger:
Jeg benytter anledningen til å fortelle om en forestilling jeg har lyst til å se, men ikke har fått med meg ennå: “SIGURD FÅVNESBANE – en musikalsk fortellerforestilling” med de erfarne fortellerne Ylva Sjaastad og Lise Grimnes. Denne gamle soga har jeg selv prøvd meg på og den er utrolig rik på referanser og symboler fra både det hedenske og kristne Europa. På museet har vi en gammel stavkirkeportal som har skåret ut episoder fra fortellingen i tre. Hvordan så en treskjærer på 1200-tallet for seg rydningen i skogen der Sigurd og smeden Regin grillet litt drage-kjøttet etter Sigurds heltedåd? Jeg lar meg inspirere av slike historiske tolkninger av fortellinger når jeg selv leter etter mine egne indre bilder. Jeg skulle forresten gjerne ha hørt denne forestillingen i lag med en gruppe elever, som jeg antar den er utviklet for.

Kontaktinfo
Navn: Martin Hager-Saltnes
Telefon: 97 19 25 35
Epost:martin.hager-saltnes@khm.uio.no
Hjemmeside: khm.uio.no (arbeidssted)