Jeg har oppdaget at det å få valp bringer meg til et sosialt hverdagslig nivå som jeg egentlig både genetisk og miljøbetinget ikke har forutsetninger for å være i. Jeg må snakke med folk mens vi følger med på hundene som snuser inn kunnskapen om hverandre. Situasjonen er ikke mye annerledes enn å snakke om babyer og bleieskift, noe jeg heller ikke var spesielt god til. Skrekk og gru, her om dagen tok jeg meg i å gå opp til en hundeeier med en valp og snakke med eieren om hvordan det er å ha valp. Greit nok det, sikkert, men da hadde jeg ikke med meg Atsjoo, som vår hund heter. Av egen vilje oppsøkte jeg en annen hundeeier.

Uansett, her er noen av hundene vi har truffet.
Donald er fire år gammel og en blanding av chihuahua og dachs. Donald bryr seg ikke så mye om Atsjoo, men de har truffet hverandre flere ganger og Atsjoo er en stor beundrer der han løper i Donalds hundespor. Donald var et uhell som oppdretteren ikke ønsket å ha i sin portefølje, så han ble plassert bort altfor tidlig. Dagens eier er hans andre og han kom til henne da han var måneder gammel.

Kassandra og Lille My er en kongepuddel og shi tzu som lever sammen. 9 år gamle Kassandra lever i sitt 3dje hjem og kommer visstnok fra en omstridt oppdretter. Kassandra skulle egentlig bli førerhund, men hun egnet seg ikke. Da hun ankom sitt nåværende hjem var hun full av lus, hadde møkkede ører og gjorde fra seg på alle mulige steder. I stressede situasjoner hender det at hun gjør fra seg i senga til matmor. Lille My skulle egentlig hete Lille Jenny, men barna i gata kalte henne for My. Hun ble hentet for 7 år siden på Gardemoen, da var hun som et lite garnnøste.

Lykke er en to år gammel snål hund som vi traff tilfeldig på gravlunden i går. Hun lekte en stund med Atsjoo, men gjorde hun et lite kort bjeff som tegn på at nå hadde hun fått nok og ville gå videre.

Like etterpå traff vi Tilda, en sjenert tipse på 4 år, som jeg trodde hadde svensk/dansk gårdshund i seg slik Atsjoo har. Det hadde hun ikke. Tilda er nemlig en gatehund fra Gran Canaria som har levd i Norge i 3 år.

I dag traff vi Hugo, en bitte liten belgisk fårehund på 6 måneder. Matmor var en sporty ung kvinne fra Haugesund som ikke var spesielt interessert i å snakke med en halvgammel kjerring og hennes bastard.

For teoretikeren Roland Barthes var ikke en fortelling bare en kjede av hendelser prisgitt en fortellers talent, men et intrikat system av enheter og regler. En fortelling består av en rekke nivåer som samlet skaper en mening med fortellingen. Et nivå alene kan ikke gi mening, nivåene er operasjonelle og har et forhold til hverandre. Og meningen produseres hele tiden: meaning is not «at the end” of the narrative, it runs across it; just as conspicuous as the purloined letter, meaning includes all unilateral investigation. Barthes ser at fortellingen har et konsept som han kaller level of description. Denne deles igjen inn i tre nivåer: level of functions, level of actions og level of narration. Enhver enhet i fortellingen er ikke uten betydning, den er aldri bortkastet.

En funksjon er fortellingens minste meningsskapende enhet. Funksjonen essens er å så et frø som får frukter senere i fortellingen. Funksjonene deles i to kategorier: cardinal functions – denne er åpen og fører til alternative konsekvenser og det er usikkert hva som kommer nå. Denne gjør fortellingen om til et risikabelt sted å være og catalyzers som er kronologiske og logiske. Disse er trygge og lukseriøse for å parafrasere Barthes. «The catalyser has a constant function which is ../../.. it maintains the contact between narrator and addressee. Eksempel med telefon. Funksjoner er bundet sammen til det barhes kaller sekvenser. Tidligere har en fortelling blitt satt sammen av hendelser som beveger seg kronlogisk og forstått og tolket som dette. Å drikke er en sekvens bestående av flere funksjoner og flere sekvenser kan blande seg i hverandre samtidig som de likevel beholder sin identitet av å være en sekvens. En sekvens kan kjennes igjen ved at den kan benevnes som «å drikke».
Det neste nivået blir av Barthes kalt for level of action. En handlinger blir forståttsom en samling av artikulasjoner av praxis (som kamp, begjær osv). Her er fokus på karakterer, eller fortellingens manglende fokus på karakteren. En karakter, eller agent har kulturelt sett vært underordnet handlinger helt fra Aristoteles poetikken. Etterhvert ble karakterer omgjort til typer, fordi de ble sett på som en samling av bestemte handlinger. Det er interessant å skjønne at enhver karakter er en helt av egne handlinger. En karakter blir definert utfra type handlinger. Likevel er det problematisk med subjektet i en fortelling, hvem er hovedperson. En hovedperson er knyttet til det narrative som er Barthes tredje nivå.

Fortellingen er objektet i kommunikasjonen og det er helt avhengig av forteller og lytter understreker Barthes. Det hele er rammet inn av koder som begge parter kjenner til og det er lytteren som synes mer enn fortelleren. Fortelleren eller donoren i situasjonen kan eksistere innenfor tre konsepter. I det første konseptet strømmer fortellingen tydelig fra en person som gjerne kommenterer fortellingen underveis og på den måten understreker sin synlighet. I det andre er fortelleren en overordnet styrende instans og er på engang både utenfor og innenfor karakterene i fortellingen. I det tredje tilfellet begrenser fortelleren sin fortelling til karakterers synsvinkel.

Det er bare i en fortellersituasjon en fortelling får mening. Og i situasjonen bruker fortellingen et språk som er syntetisk, det forstyrrer og utvider språket. Å skape spenning er et eksempel på en form for forstyrrelse. En fortelling har ikke noe med virkeligheten å gjøre, den representerer ikke virkeligheten: What takes place in a narrative is from the referential (reality) point of view literally nothing; what happens is language alone, the adventure of language, the unceasing celebration of its coming.

I går hadde jeg min siste Yrsa forestilling på norsk, nå må det oversettes til engelsk for publikum i Wien og Roma. Skjønt først skal jeg arbeide med en annen kvinne fortelling, nemlig St. Sunniva. Jeg gjorde det litt lite smarte trekket ved å foreslå å fortelle den legenden på 17. mai på St. Sunniva skole. Som mor til en 6. klassing har vi i år ansvar for 17. mai arrangementet. 17. mai arrangementet på St. Sunniva er kjent for sin eksotiske mat og det skal lages 900 vårruller. Jeg nøyer meg med å lage pizza og gulrotkake.

Uansett, tilbake til legenden, som i seg selv er sparsommelig og litt blodfattig. Det nådige gudsbildet (om man kan kalle det det) henger tungt over den og blir fortellingens drivkraft. Olav den senere helliges funn av Sunniva den irske kongsdatteren er det sterkeste bildet. Der hun ligger død, ser det ut som hun sover. Fortellingen skal heldigvis ikke være så lang, men den skal fortelles, så her må det arbeides.

17mai