image

Andre dag i Danmark

Da er det andre dag i Danmark. Jeg har forlatt hotellet i København og sitter nå i en liten varm hytte i nærheten av Kronborg.

Dagen begynte med besøk i skolen. Deretter dro Kasper, TUUP og jeg til Christiania. For et deprimerende sted å være. Desillusjonerte hippier satt og slang og ikke fikk vi ta bilder av de fargerike husene. I “Pusherstreet” bar de alle masker og det var løshunder overalt. De som ikke var løse, sto og gneldret heftig.

I kveld er det gallaforestilling, noe vi fikk greie på i dag, så nytt fortellerstoff må hentes fram. Prøvene begynner om en time, her gjelder det da å dusje og kle seg i finstasen.

Historieforteller / May 22, 2015 / Internasjonalt / 0 Comments

framing

Framing #172

Most of the storytellers I know, are not working within a tradition (within a culture yes), by tradition I mean that they have inhertited the art of tellinb. By being a storyteller you are supposed, to pr. definition, to give meaning to your listener. Because you are without tradition and because you do not want to romantize this tradition, you need a decoding system for your audience, a system that makes the audience understand your story on a metalevel. My thesis is then – you need to frame your story (ref. Dario Fo).

By framing I mean that you need to give a theme to your story that automatically gives your audiences references beyond the primary story. I do not mean that you should interpret your story directly for your audience, you are rather interpreting the reality.

Blogglistenhits

Historieforteller / May 22, 2015 / kurs/lectures/workshops / 0 Comments

treet

Vinden i furu treet – Japan #171

En gang studerte jeg i Paris, for leenge siden. Da ble jeg kjent med Mari. Mari var spesielt interessert i å bli kjent med meg, for hun hadde en drøm om å komme til Norge. Og hun klarte det, Hun klarte å reise veien fra Japan til Norge. Hun bodde i perioder hos meg, men måtte omsider reise tilbake til Japan og vi mistet kontakten med hverandre. Her følger en stille og underlig fortelling. Den er hentet fra: Japanese fairy tales, av Grace James, publisert 1912.

Det skjedde for så lenge siden at tranen ikke kan huske det og skilpadden kjenner kun til det som et rykte fra sin oldemor. På den tiden steg en gud forsiktig ned fra himmelen med et lite tre i sin høyre hånd. Lett og forsiktig trådte guden på jorden. Han sa: Jeg har kommet til sivets land. Jeg har ankommet landet duftende av ris. Dette er et godt land. Så satte han det lille treet ned i jorden, i nærheten av lyden av havet. Deretter forlot guden jorden. Det lille treet var et furu tre.

Det lille furutreet vokste – dens stamme stødig og under seg laget det et teppe av furunåler. I svale sommernetter kom skogens barn hånd i hånd, rullet seg under treet i måneskinn, mens de kastet sine grønne lange hår fritt. Vannets barn kom i måneskinn, gjennomvåte, stilte seg under treet mens klare dråper dryppet fra deres fingre. Luftens barn kom i måneskinn, satte seg på grenene mens de nynnet hviskende om hemmeligheter. Havskummets barn kom krypende over gul sand, og fra de mørke hjørner av Yomi kom mysteriene, lyder og lukter av mørke, tynne grå skikkelser med tildekkede ansikter og vandret i sirkel rundt furutreet. På den måten var treet der det sto på samme tid både hellig og hjemsøkt. Elskede som vandret langs stranden, de syke i sin seng, fiskere langt ute på havet, alle kunne de høre sang fra furutreet, tolket til det som passet dem best.

Når det gjelder den unge kvinnen, kunne ikke tranen huske henne, men skilpadden mener at hans oldemor har nevnt at hun ble født av fattige foreldre. Kvinnen var høy og fager, hennes hår hang ned til knærne. Hun sto opp med solen for hjelpe sin mor, hun fant ved til ilden, hentet vann fra brønnen. Hun spant og vevde, satt lenge i skyggen av furutreet og arbeidet hard i stillhet, mens hun hørte lyden av vinden blant grenene. Noen ganger, det hendte, at hun stoppet og så utover havet som om hun så etter noen, som om hun ventet noen. Men hun var rolig, ikke rastløs, hun var mer alvorlig enn glad, likevel smilte hun ofte. Hennes stemme, det var som om den kom fra et hemmelig sted.

Når det gjelder den unge mannen, som kom fra langt unna, vel, han kunne tranen si noe om, for tranen var en som reiste. Hun hadde fløyet elver og daler der i det fjerne. Tranen sa at hun hadde sett den ungen mannen arbeide på rismarkene. Hun hadde sirklet over han. Den unge mannen hadde rettet opp ryggen, det så ut til at han så over elver og daler, han så opp i himmelen. Det var som om han hadde hørt en stemme. Det var i hvert fall sikkert at han måtte dra. Han forlot arbeidet der og da. Han tok farvel med sin mor, sin far, sine søsken. De fulgte han ned til stranda og ble stående å se på at han forlot dem, mens de klamret seg til hverandre.

En sjø har ingen stier, men han reiste på havet, med tranen flyvende bak båten. Der vinden feilet, dyttet tranen båten videre med slagene fra sine vinger. Omsider hørte mannen sang, den kom til han fra land. Han sto opp i båten og lot vannet føre båten mot land, mens tranen hjalp til med sine vinger. Da han gikk i land, dyttet han til båten og lot den drive videre med havets bølger. Han fulgte sangen og kom fram til furutreet der kvinnen satt og vevde og sang. Tranen satte seg i toppen av treet og skilpadden lå på nålene i ly av grenene. Skilpadden var stille av natur, så alt han gjorde var å se med sine små øyne.

Du kom, sa hun.

Jeg kom langt herfra, sa han.

Hvorfor kom du?

Det vet du. Det var du som sang.

Brakte du med deg gaven?

Jeg brake med juveler av jade på en silketråd.

Kom, sa hun og tok han i sin hånd og brakte han til sin far. De feiret, drakk tre ganger tre og var mann og kvinne som tilbrakte år sammen.

En dag sa han til henne: Kjære, jeg er trett. Jeg tror det kalles alderdom. Ikke si det, svarte hans kone, vi har ennå det beste i vente.

Kjære, sa han, jeg ønsker å se furutreet. Kom, sa hun og tok han i hans hånd. Gamle og skjelvende gikk de mot treet.

Så mørkt det er, sa han, jeg er redd. Hun hjalp han ned på teppet av nåler og holdt rundt han. Han lukket øynene og åpnet dem. Han så på henne. Det lange håret var sort, hun var høy og rank. Kom, sa hun. Så vandret de vekk for godt, hånd i hånd. Både tranen og skilpadden kan med sikkerhet si at det var det de så.

Blogglistenhits

Historieforteller / May 22, 2015 / Fortellinger/Stories / 0 Comments

image

På plass i Danmark #170

Da har jeg landet. Sitter på hotellrommet med en IPad og prøver å skrive et innlegg. Rommet er lite som en kahytt på en båt, 12 etasjer opp i lufta. Jeg har endret på programmet jeg hadde tenkt å fortelle ikveld. Jeg skulle dele fortellerkvelden med TUUP fra England, men hans fly landet midt i programmet og jeg må kjøre første halvdel alene. Det går greit, bortsett fra at TUUP er det store trekkplasteret og jeg håper ikke publikum blir for skuffet.

Uansett om 4 timer er jeg på’n, jeg skal fortelle igjennom nå, dusje og stikke til stedet.

Historieforteller / May 21, 2015 / Internasjonalt / 0 Comments

red

“Though your sins be as scarlet, they shall be white as snow.” #169

Red is a distinctive color when it comes to folk tales, here follows ten moments of red.

1.Red is the color that is easily associated with passion, sin and anger. Quite strange it is that Little Red Riding Hood, wear this color as ”a symbol”. What hides under this now an innocent children’s story. Little Red Riding Hood is retold in countless varieties. One of the better is Roald Dahl’s cheeky woman that takes destiny into her own hands. The story should be read in conjunction with his version of “three little pigs”.

2.Mister Bluebeard has a ”blue” beard, but in one of the Norwegian variant he is called “Mons Redbeard”. In this wondertale there is blood, as Angela Carter illustrated in “The Bloody Chamber.” This highly inspiring story and recommended for those who are looking for another way to to tell a familiar story.

3.Red blood on white snow. A description that can be found in many folk tales, like the Norwegian folktale ”12 wild ducks”. Red blood on white snow, is a more poetic way of saying “white sheet red blood”. Thus we speak about a virgin.

4. ”The little red hen”, a folktale that there are many variations of. There is something very delicate and at the same time wildly comic with chickens. In my childhood there were chickens on the farm of my grandfather. It seemed like they strutted around and chatted with themself. To see them run, something they possibly was not created for, is some of the weirdest things on earth. In this story, the hen acts as a small entrepreneur who never gives up.

5.Snow White and Rose Red, yet another tale of Perrault or the Brothers Grimm if you prefer. One of the stories, which do not fire up on the jealousy between sisters. But not one of my favorites. It may be too rosy?

6.The red knight is a character in several Nordic folktales. A character that you absolutely should not rely on, he is slick and sly, is the character based on the fox?

7.I can unfortunately not find the source, but it is said that goddess and / or warrior Morrigan had red hair. This is an extraordinary character and note that she is not often told about. In fact, I have never heard anyone tell about her.

8.An interesting folk tales from Africa, ”The red and blue cloak”. A cloak that is split in two colors and causing a broken friednship between two good friends. The moral is that every issue has two sides. Actually a good story for several occations.

9. Naturally, red associated with blood and vampires. In the book “Vampyr” by folklorist Arnfinn Pettersen, we meet the three “types” of vampires: the traditional, literary and popular culture’s vampire. The interesting thing is that the “traditional” image we have of the vampire: a pale, shadowy traveling man of higher class, dressed in black – is a literary figure, which has very little to do with the traditional one. The traditional vampire arose as an explanation of epidemics, which had very little erotic and attractive features. Several historical persons were accused of being vampires, but they appear as a small side note in ”the vampire tale”. This applies for example to Elisabeth Bathory who reportedly bathed in virgin blood and was convicted of murdering 650 people. Very geographically linked, anyone be accused of being (the traditional) vampire: you were born that way! If this was not enough: people who were difficult to deal with, sinners, people who committed suicide, troublemakers, people who died far from others, murded victims, people who died of stroke, people born on certain days and if an animal jumped over your grave, you could in all these cases be an vampire. Common to all vampires, is that you MUST be dead to be ”intended for this fate”.

The popular and literary vampire has arrived in a mixture of John Polidori, Lord Byron, Bram Stoker and Henry Irving. It is very interesting to read about the “relationship” between Stoker and Irving. Vampire’s hero status was nailed in popular culture by Anne Rice “The Vampire Confessions”.

Did you know the vampire bat is named after the vampire and not vice versa.

10.One of the strongest images in red is “The Red Shoes” told by Hans Christian Andersen. Tragic story, fate determined, but with a really not too good end. Yet a story you can not forget.

Blogglistenhits

Historieforteller / May 21, 2015 / Skriverier / 0 Comments

IMG_6279

Er fjerten beherskelse av språk? #168

Når dette innlegget publiseres er jeg i ferd med å pakke meg mot Danmark, på reisen tar jeg med meg Ipaden og den er ikke alltid like lett å bruke som en bloggplatform, i hvert fall ikke når man operer med wordpress.org.
Uansett, dette er et gammelt innlegg. Jeg bruker en del eldre innlegg, for det å skrive er en prosess og på den måten kan teksten finne en form ettersom den med jevne mellomrom plukkes fram igjen.
Dette er snakk om noe (b)analt. Om ikke annet så noe vulgært og egentlig ikke passende for en med akademisk bakgrunn. Men jeg lener meg mot Bakthin og hopper i det. Jeg har nemlig en hang mot en bestemt type fortellinger – de som tar for seg bæsj, prump, fis og lignende. Avføring som vel egentlig tilhører førskolealder, om ikke tidligere.
Freud inngår sjelden i mitt selskap og jeg har ikke tenkt å invitere han inn her eller. Så noen spekulasjon rundt hvorfor jeg blir sittende og lese disse fortellingen vil ikke utbroderes, bortsett fra å konstatere at jeg har blitt sittende å lese fortellinger som inneholder prump, fis og annen dritt. I en egyptisk bok kom jeg over følgene fortelling: En gang var det en bitte bitte liten kvinne. Alt hun hadde var bitte bitte lite: huset, klesskapet og hver eneste stol var liten. Hver dag feide hun gulvet. Hver dag fant hun en mynt som hun la i et hull i veggen, for å spare mynten til å kjøpe kjøtt. Hver dag kom en tyv og tok mynten.

Kvinnen gikk til kadien og sa: Herr Kadi.

Han svarte: Ja, lille kone.

Hun sa: Hver dag feier jeg.

Han: Fordi du er renslig

Hun: Hver dag finner jeg en mynt.

Han: Slik er skjebnen.

Hun: For mynten vil jeg kjøpe kjøtt.

Han: Fordi du er sulten.

Hun: Hver dag kommer en tyv og tar mynten.

Han: Fordi du er naiv.

Hun: Hva skal jeg gjøre?

Han: Pass på dine egne saker.

Hun gikk hjem til sitt bitte litte hjem og la dritt i hullet, hun satte nåler i veggen, satte hanen opp på en bjelke i taket og eselet bak døren. Tyven kom og når han stakk hånden i hullet, ble hans fingre skitne. Han prøve å tørke av seg på veggen og nålene stakk han. Han åpnet munnen for å banne, hanen slapp en lort ned i hans munn. I det han løp ut døren, ga eselet han et realt spark i baken.
Michail Bakhtin tar for seg det nødvendige groteske i boken ”Rabelais och skrattets historia”. I det groteske blir alt høyverdig degradert til en kroppslig tilstand med hovedfokus på kroppens åpninger. Bakhtin har blant annet en utlegning om 5 måter å tørke seg bak på (en scene i Rabelais verk), baken har erstattet ansiktet. Desentraliseringen tilhørte folkets språk. Den kroppslige topologien – hvor det blir overdrevet og det spilles på kontrasten mellom behag og ubehag, danner og på samme tid skaper språk. Det er vulgært, burlesk og fornærmende.

Den første fisefortellingen jeg kom bort i er: Abu Hassans fjert fra 1001. Om jeg ikke husker feil, så var det faktisk en av de første fortellingen vi fikk utdelt som studenter på Fortellerkunst. Fortellingen gjorde uslettelig inntrykk, en fis så kraftig at den ble en del av tidsregningen: jeg vet ikke hvor gammel jeg er, men jeg vet jeg ble født den dagen Abu Hassan slapp sin fjert – er plotets høydepunkt. Fortellingen om den rike mannen balanserer fint mellom vårt velbehag av å være overlegne den situasjonen og ”måtte det aldri skje meg (igjen)”.

Se for øvrig flere legendariske fjerter her. her.

En annen herlig fise fortelling finner du i den Palestinske samlingen ”Speak Bird, Speak again” (hele boken ligger på nett og inneholder en rekke gode fortellinger).

I fortellingen fortelles det om en fattig og en rik søster (altså giftet rik og den andre ikke). Den fattige og hennes mann klarer omsider å lage til et stort måltid med en høytidelig invitert gjest. Men maten kommer nok litt brått på kvinnen, hun klarer ikke å holde seg og slipper ut en fjert. Så skamfull over dette, ber hun om at jorden åpner seg, hvilket den gjør. Hun lander i underverden og treffer på fjerten, som er en rik gentleman. Han vil gjøre til gjengjeld for den gode behandlingen hun alltid har gitt han (dvs. ikke sluppet han ut før han var riktig moden) og hun får et ønske oppfylt. Dette ønsket gjør henne og hennes mann rike. Søsteren får vite om dette og vil gjennom det samme. Styrer på med mat og gjester og klarer å presse ut en liten lyd knapt hørlig. Ned i underverden med henne også. Hennes fjert derimot – er en fattig, tynn tigger. Hun får også et ønske oppfylt, som du sikkert skjønner blir det motsatte ønsket av søsterens. Fortellingen er en variant av vår Manndattera og kjerringdattera, men med en annen vri.
I en bok med folkeeventyr fra Korea, finnes fortellingen om General Gresskar. Som tittelen tilsier, er dette en mann med stor appetitt for gresskar hvilket fører til fysiske reaksjoner av de mer alvorlige sakene. Livet som stor gresskar spiser med en utålelig stank er ikke lett å leve og han blir jaget fra sted til sted. Omsider får han arbeid som soldat i et kloster, med det eneste oppdrag: Å fise røvere vekk. Hans siste bragd var å fise en menneskeetende tiger bort. I midlertidig døde han selv av denne kraftanstrengelsen.

En fortelling har blitt diskutert en rekke ganger, er den kvinnefiendtlig eller snarere tvert imot? Jeg husker dessverre ikke opprinnelsen til fortellingen, men jeg husker fortellingen. Den handler om et ung nygift par, som har fått sitt første barn. Mannen møtte en dag en barndomsvenn som lurte på hvordan det sto til? Mannen kunne fortelle at han var lykkelig. ”Slår du din kone?”, spurte barndomsvennen. Nei, det gjorde da ikke mannen. ”Du må slå din kone, ellers vil hun ødelegge lykken.” ”Men jeg har da ingen grunn til å slå henne.” ”Jeg skal gi deg grunn.”, sa barndomsvennen. Så fortalte han hva mannen skulle gjøre. Han skulle be barndomsvennen på middag, så skulle han kjøpe en fisk og bringe den hjem til sin kone og be henne om å lage middag fordi de fikk gjester. MEN han skulle ikke si hvordan hun skulle tilberede fisken. Dermed ville han få en grunn til å slå henne. Som sagt så gjort. Mannen forlot sin kone med fisken og en beskjed om å tilberede den. Kvinnen tenkte: ”Han fortalte ikke hva han ville ha”. Så hun delte fisken i tre deler, en del stekt, en del kokt og en del fritert. Alt dette krevde mye tid, det lille barnet krabbet rundt på gulvet og rett før mannen og gjesten kom, gjorde det fra seg på gulvet. Kvinnen fikk ikke tid til å tørke det opp og satte rett og slett et lokk over. Mannen og gjesten kom, satte seg til bords. Kvinnen kom med den kokte fisken og mannen utbrøt, som instruert av vennen: ”Hva! Kokt fisk, Vi skal da ikke ha kokt fisk!” ”Et øyeblikk”, sa konen, og fant fram den stekte fisken. ”åhh, Stekt fisk. Vi skal da ikke ha stekt fisk”; utbrøt mannen igjen. ”Vær så god”, sa kvinnen og serverte den friterte delen. ”Åhhhh”, sa mannen. ”åhhh …… dritt!” ”Og her har du det”, sa kvinnen og løftet på lokket som lå på gulvet.

Blogglistenhits

Historieforteller / May 21, 2015 / Fortellinger/Stories / 0 Comments

IMG_6435

Den lykkelige mannens skjorte #167

En konge hadde en sønn som satte over alt på jorden. Men prinsen var alltid ulykkelig. Han tilbrakte dagene ved å stå ved vinduet og bare stirre ut. ”Hva er det du savner?”, spurte kongen, ”hva er det som feiler deg?” Jeg vet ikke engang det selv, far”, svarte sønnen. ”er du forelsket? Hvis det er en spesiell jente du liker, fortell meg, og jeg vil sørge for at du kan gifte deg med henne. Det spiller ingen rolle om hun er datter av den mektigste kongen i verden, eller om hun er fattig bondejente!” ”Far, jeg er ikke forelsket.”

Kongen prøvde alt man kunne forestille seg for å muntre han opp, men teatre, danseball, konserter, sang var alt nytteløst. Dag etter dag var det som om blodet forsvant fra sønnens ansikt.

Kongen sendte ut bud, og fra hvert hjørne av verden kom det filosofer, doktorer og professorer. Kongen viste dem prinsen og ba om deres råd. De vise menn trakk seg tilbake for å tenke og kom tilbake til kongen: ”Deres majestet, vi har tenkt på denne saken og vi har studert stjernene. Dette er hva du må gjøre. Se etter en lykkelig manns skjorte. Finn en mann som er tvers igjennom lykkelig og bytt din sønns skjorte med hans.”

Den samme dag sendte kongen ut ambassadører til alle deler av verden i søken etter den lykkelige mannens skjorte. En prest ble brakt fremfor kongen. ”Er du lykkelig?”, spurte kongen. ”ja, virkelig, deres majestet.” ”Flott. Ville du ønske å bli min biskop?” ”Åh, deres majestet, det er mitt aller høyeste ønske.” ”Bort med deg. Ut av mitt åsyn. Jeg søker en mann som er lykkelig slik han er, ikke en som ønsker mer.”

Søken fortsatte, og ikke lenge etter fikk kongen høre om en annen konge, som alle sa var en virkelig lykkelig mann. Han hadde en kone som var like god som hun var vakker, og han hadde en skokk med unger. Han hadde overvunnet alle sine fiender, og hans land var i fred. Håpefullt sendte kongen sine ambassadører med engang for å få han skjorte.

Kongen mottok ambassadørene og sa: ”Ja, jeg har alt noen kunne ønske seg. Men jeg er bekymret fordi en dag vil jeg dø og forlate alt dette. Jeg får ikke sove om nettene når jeg tenker på det.” Ambassadørene fant det best å dra uten hans skjorte.

Kongen var fra seg, så han dro på jakt. Han skjøt etter en hare, men skadet den kun, og haren hoppet av sted på tre bein. Kongen fulgte den og forlot sitt jaktfølge. Ute på en åpen eng, kunne han høre en mann synge. Kongen stoppet sin jakt. ”Den som synger denne sangen, må virkelig være lykkelig!” Sangen ledet han til en vingård, hvor han fant en ung mann syngende, mens han arbeidet med druene. ”Flott dag, deres majestet”, sa den ungen mannen, ”Så tidlig og allerede ut i skogen.” ”velsigne dem. Vil du følge meg til byen? Du vil bli min trofaste venn.” ”Takk skal du ha, deres majestet, men jeg trenger ikke å vurdere det. Jeg vil ikke engang bytte plass med paven.” Hvorfor ikke, en slik flott mann som dem…” ”Nei nei, la meg si dem, jeg er fornøyd med det jeg har og ønsker ikke mer.” ”Endelig en lykkelig mann”, tenkte kongen. ”Hør unge mann, kan jeg be om en tjeneste?” ”Med hele mitt hjerte, deres majestet, hvis jeg kan hjelpe gjør jeg det.” ”Vent, bare et minutt”, sa kongen, som ikke kunne skjule sin glede mer, han løp for å finne sitt følge. ”Kom med meg! Min sønn er reddet! Min sønn er reddet!” Og han ledet dem til den unge mannen. ”Min kjære, unge mann”, begynte han, ”jeg gir deg hva som helst! Men gi meg…. Gi meg…” ”Hva deres majestet?” ”Min sønn er døende. Kun du kan redde han. Kom hit.” Kongen grep tak i han og begynte å kneppe opp hans jakke. Plutselig stoppet han, hans armer falt ned ved hans side. Den lykkelige mannen bar ingen skjorte.

Blogglistenhits

Historieforteller / May 20, 2015 / Fortellinger/Stories / 0 Comments

1 2 3 24