Bøygen intervju

Intervjuet ble foretatt rett etter gjennomføring av Bøygen #1.

  1. spørsmål: Hvordan opplevdes det å arbeide i denne formen?

Deltaker 1: Først litt kleint, fordi det er en stund siden vi har gjort sånne øvelser, sånn sett ble jeg påmint om at det bør vi gjøre oftere og det er bra. Jeg syns det gir historiene noe og det var artig å oppleve at en bevegelse gir noe av de samme tankene slik som å sparke i snøen. Det gir noen oppdagelser.

Deltaker 2: utfordrende på en god måte. Jeg føler det er trygt at vi kan fabulere i vei og at det blir noe av det. Jeg blir så imponert over hva de andre får til og føler at det jeg gjør er nokså trivielt. Men samtidig føler jeg at jeg får en positiv trygghet. Jeg vet jo at jeg kommer der etter hvert.

Deltaker 3: Jeg syns det var fint å jobbe med tempo i fortellingen og kroppen samtidig for da setter det seg på en annen måte enn når man bare bruker stemme.

Deltaker 4: Det var godt å arbeide så fokusert og konsentrert. Vi ble en veldig samkjørt gruppe og vi var alle tilstede. Så var det interessant å observere at noen ganger brukes bevegelsen til å understreke det man sier og noen ganger det helt motsatte så det blir absurd. Hvor morsomt det kan være og ulike betydninger det får.

Deltaker 5: Jeg syns det var veldig spennende og interessant å jobbe sånn. Det var gøy å få impulsene fra bevegelsene. Vi lagde bevegelsene sammen og det var en ny innfallsvinkel. Det var ufordrende. Det var vanskelig på en måte å følge historien med bevegelse, ble usikker på en måte. Men absolutt veldig spennende.

Deltaker 6: Spennende og så gir det en trygghet å skape noe sammen først helt uten ord. Nå høres kanskje dette utrygt ut, men det skaper faktisk trygghet og ro. Vi faller i ro sammen. Det var deilig og behagelig når jeg kom inn, jeg kom jo inn litt senere, jeg skjønte hva som var igang. Når du bare…… Så var det bare å følge med. La seg rive med. Og det du sa deltaker 3 at det med tempo gir knagger for å huske historien.

  1. spørsmål: Hvor fikk dere fortellingene fra?

Deltaker 6: Man ser for seg et bilde, man strekker ut en hånd, hva får jeg tak i der? Jo der fikk jeg jammen tak i den hesten vi snakket om i Ridehuset.

(lattermild bifall)

Meg: Jeg tenkte faktisk på det, jeg tenkte hun har da ingen erfaring med hest.

(mye latter)

Deltaker 6: Han lever. For nå skulle vi gå i retning av ridehuset. Det blitt sånn tegneserie.

Deltaker 5: jeg fikk det fra bevegelsen. Her er det noe jeg føler, så bygget jeg på en måte på det.

Deltaker 1: Du kjente på bålet på en måte.

Deltaker 5: ja. Jeg prøvde å se for meg et bilde hvor jeg strakk ut hånden, jeg så for meg at det var i Norge.

Deltaker 4: Det var bevegelsen kombinert med at du sa: tenk på en gang du skulle plukke et bær eller lignende. Det var bare det som datt inn i hodet mitt.

Deltaker 3: Det var noe du sa som gjorde at et lite minne fra gamle dager kom opp.

Meg: Det var ikke bevegelsen, men det var ordet?

Deltaker 3: ordet ja.

Deltaker 1: Nei du sa sparke noe. Og har stått mye på bussholdplasser og sparket isklumper for å få poeng, vi fikk mye poeng om vi traff bil. Men jeg har aldri vært uvenn med svarte isklumper. Den kom fra intet. Stått mye aleine på bussholdplasser og langt ute i skogen og…. Funnet på leker. Bra å kjede seg.

Deltaker 2: Min kom fra bevegelsen. Også plutselig var jeg da i ettermiddag med barnebarna som skulle hentes på skolen….

Deltaker 1: Å det var i dag?

Deltaker 2: Jaaaa….. Jeg kom for sent.

Meg: Du kom ikke for sent.

Deltaker 2: nei, jeg kom for tidlig. Og når jeg først hadde sett X framfor meg gråtende, så var det, så fortsatte jeg å se det han da… disse skøytene hvor han svinget rundt og var plutselig….. så det der med at han ikke ville være med Preben på skitrening…. Det med ryggen var jo bare en unnskyldning for noe han ikke ville. Jeg har fått streng beskjed av pappaen at de skal, de syns jo det er så gøy når de kommer dit.

  1. Spørsmål: Når følte du at din fortelling fungerte best?

Deltaker 2 Det var kanskje åpningen tror jeg, det andre måtte jeg bare finne på. Det var det bildet som jeg så så tydelig for meg. Jeg trenger litt tid, så det fungerte best i dag.

Deltaker 1: jeg syns jeg fikk mer grep på det lengre ut i fortellingen, plutselig så ble den mer til og jeg skulle gjerne ha fortalt den engang til fordi jeg teknisk ser den i fugleperspektiv.

Deltaker 3: Det er avslutningsreplikken. Det er den delen jeg husker best og som ble avslutningen.

Deltaker 4: Det er det bildet som først kom til meg, det er det jeg husker best.

Deltaker 5: Jeg vet egentlig ikke helt. Jeg syns det er vanskelig å svare på det. Jeg syns egentlig ikke det funket så veldig. Jeg vet ikke helt, jeg tror jeg må øve mer på det.

Deltaker 6: Jeg syns også starten. Jeg er mer komfortabel der, men også når bevisst skrudde opp og ned tempo.

  1. spørsmål: Hvordan var det å lytte til de andre?

Deltaker 6: Det var veldig billedgjørende. Alle var kjempeflinke med pausene.

Deltaker 5: Det var gøy å se alle, det var så mange forskjellige historier, spennende å se historiene gjennom bevegelsene som vi hadde gjort, å se forskjellige ting som kom ut av det.

Deltaker 4: Jeg syntes det var veldig levende. Jeg hadde lyst til å fortelle alle historiene sjøl.

Deltaker 3: Det var interessant å se hva som de hadde valgt å gjøre fort og sagt, i forhold til fortellingen også. De valgene som ligger bak.

Deltaker 1: Ja, ikke sant, at vi har laget de bevegelsene sammen, så gjør det at du… du har det i deg, du blir sittende å følge med på en annen måte fordi du tenker at nå kommer den. Du er litt med da.

Deltaker 2: Det var utrolig spennende å legge merke til hvordan du laget bildene, de er veldig levende, og med utgangspunkt i bevegelsen og dette med rytme og tempo og sånn som jeg selv ikke gjorde så mye ut av, men det er jo spennende å jobbe videre med. Jeg syns jo den historien din var jo et lite drama på to minutter.

  1. spørsmål: Hva trekker du med deg videre herfra?

Deltaker 2: Ja, sånn i forhold til videre forløp her vil jeg si at jeg virkelig skal bli flink til å kaste meg ut idet. Bare ”go with this” jeg merker jo, det er gøy å merke hvordan ting kom. Jeg har jo ikke dramet på årevise. Jeg har bare drevet med forelesninger og teori på en måte. Det er så gøy å få være utøvende igjen. Og da i en sånn uformell setting med å mye oppmerksomhet og konsentrasjon og så mye konsentrasjon fra de andre. Kjempelærerikt.

Deltaker 1: Være litt sånn streng med… jobbe metodisk med ”typ tre bevegelser”, bruke kun de uansett hvilken historie du skal fortelle for å løsne på den (knipser), tar ting bort fra hodet og mer inn i kroppen for vi er så intellektuelle og tanke… det er så mye hjerne… Men hva skjer? Det stopper. Bli flink til å gå ut på gulvet hjemme, aleine eller med andre, det er veldig lurt.

Deltaker 3: Det å få historien mer inn under kroppen med rytme og sånn som jeg ikke har arbeidet så mye med. Det var veldig nyttig.

Deltaker 4: Ja, det å bruke tempo og bevegelse. Hvor mye det kan gi til en helt enkel historie. Ikke sensurere, men man trenger ikke å fortelle alt så lenge man leker med slike virkemidler.

Deltaker 5: Jeg er veldig enig. Det jeg tar med meg aller mest er inspirasjon, jeg føler … i det siste har jeg kviet meg litt for å fortelle. Så det har vært kaste seg ut i det og kjenne at det har man lyst til å gjøre mer. Så det var veldig deilig.

Deltaker 6: Jeg kan bruke det rett i skolen på tirsdag, der har de vært sitt stykke som de kan øve på med tempo… Tror det kommer til å sitte enda bedre.

 

Bøygen #1

Bøygen er en fortellerlab hvor vi tar utgangspunkt i viewpoints som ramme for å arbeide med personlige fortellinger i et kollektiv. Viewpoints er en stadig referanse på master i estetiske fag/drama-teater og bestemte for å finne litt mer ut av det. Viewpoints er veldig generelt og kortfattet sagt en av mange alternative skuespillerteknikker utviklet av Anne Bogart og Tina Landau:

Her følger en logg fra den første fortellerlabben. Etter labben foretok jeg intervju som jeg vil legge ut senere når jeg har transkribert det. Temaet første gang var tempo og varighet.

Bøygen1

  1. Oppvarming

–       massasje

–       avspenning (hentet fra Viewpoints)

–       stemme

–       Huske på ”soft focus” (Viewpoints)

BøygenB

2. Ensemble trening

Vi sto i sirkel og skulle bevege oss fram og tilbake samtidig uten avtale. Dette ble variert med tempovariasjoner.

Deretter gikk vi sirkel og skulle snu lik uten avtale, dette varierte vi også i tempo.

BøygenC

BøygenD

3. Tempo og varighet gjennom bevegelse

Vi sto i sirkel og ga ”ensemblet” tre bevegelser som skulle gjøres i den samme rekkefølgen men med ulike tempoer og varigheter.

Sirkelen ble brutt og man arbeidet alene med bevegelsene, med fokus på tempo og varighet.

4. Finne fortellinger

Med utgangspunkt i bevegelsene fant vi fortellinger. Her hjalp jeg til med stikkord.

5. Vandring

Vi gikk i rette linjer, vi stoppet individuelt og gjorde bevegelsene.

Vi gikk i rette linjer, en stoppet og fortalte sitt bilde/fortelling, mens vi andre gjorde bevegelsene.

BøygenE

6. Fortelling og tempo/lengde

Vi sto i sirkel, en og en gikk i midten av sirkelen og eksperimenterte med bevegelse og ord.

7. Skape fortellingen

To og to gikk sammen og fortalte hver hverandre fortellingen

Deretter øvde vi individuelt med fortellingen.

BøygenF

8. Komposisjon

Hver fortalte sin fortelling. To fortellinger ble brukt til å komponere ensemble med fortelling og bevegelse.

9. Refleksjon

Gjennom 7 spørsmål reflekterte vi over prosessen.

Gyda og frieri

Se forrige innlegg her.

Snart er vi gang med prøver på Harald Hårfagre igjen. Siste prøver før jul omhandlet frieriet til Gyda, et, på ett vis, skjebnesvangert frieri for Norges historien. I kongesagaen avviser hun frieriet, hun vil ikke gifte seg med en småkonge, hvilket fører til Hårfagres lange hår og «samling av Norge». I Flatyarboka er det en annen versjon til hvorfor Hårfagre lar håret gro og samle Norge, men vi har valgt å beholde «Gydaversjonen», kvinnehistoriene må være med. Problemet er at hendelsen er kort i kongesagaen, kun over noen få linjer,.  Vi tok derfor et grep fra norrøn diktning, vi foretok et tekstlån.

kongenmedbart

Det er to andre frierier som er kjente i vår kulturkrets: det norrøne gudekvadet Skirnesmål og folkeeventyret «Prinsessen som ikke lot seg målbinde». Begge disse fortellinger har kvinneskikkelser som ligner Gyda, det skal litt til før de er villig til å gifte seg med. Gerd går endelig med på det gjennom voldelige trusler satt i verseform og i folkeeventyret gir prinsessen etter for snarrådighet. Det er flere likheter, I Skirnesmål reiser ikke Frøy selv for å fri til Gerd, det gjør Skirne, hans gode venn og tjener. Dette finner du hos Hårfagre også, han sender sine menn for fri til Gyda. Likheten mellom folkeeventyret og kongesagaen ligger på et mer emosjonelt plan: Askeladden er frekk og lar seg i skremme, Harald lar seg heller ikke skremme av avslaget, han blir ikke rasende, men heller lattermild og kan man si lykkelig over at Gyda faktisk har satt kursen for han.

I det praktiske arbeidet vi med alle tre tekster parallellt. Vi leste igjennom og improviserte en fortelling ut fra det som ble husket. Frieriet ble en sprek affære.

Rommets begrensninger

I går fortalte jeg på Fortellerkafe Oslo som har tilholdsted på Asylet. Om du ikke har vært der, er det et meget lite lokale (altså hvor fortellerkafeen arrangeres), det er smalt og lengre enn bredt og fylt opp av fire langbord. Dette lokalet har vært fast tilholdsted for fortellerkafe siden 1995, stedet er etablert og stemningen er intim og passer en rekke fortellinger. Jeg fortalte «50 prosent Ondskap» der i går, et program som bygger på heltekvadet om Volund, et verk fra norrøn diktning. For en slik fortelling var rommet alt for lite og itillegg, som Øystein (verten i går) minnet meg om, jeg har innøvd deler av fortellingen i et uterom. I fortellingen er det innarbeidet brå vendinger for å endre dynamikk. Ellers blir fortellingen flat og tung å høre på. Disse vendingen hentes ut fra et fysisk møte med rommet, vendingen bygges opp ved hjelp en koregrafisk tilnærming som gjør et jeg brått kan snu fortellingen inn i et raseri. Det fikk jeg ikke til i går, nettopp fordi rommet er for lite og publikum bortimot sitter opp i deg.

Eksempel på et uterom man kan øve i.
Eksempel på et uterom man kan øve i.

Energi i fortellerstilen kan hentes fra flere steder. Etter pause, f.eks. fortalte jeg erotiske fortellinger, her hentes energien utfra kommunikasjonen med publikum og timingen i forellingen. Det er altså en rekke faktorer å ta hensyn til når man forteller, ikke alle fortellinger som egner seg i alle rom eller for alle typer lyttere.

Volund

2

Årets første fortelleropptreden vil være på Oslo fortellerkafe den 11. Januar. Se mer her. Jeg vil opp tre med en «kafeversjon» av Volundskvadet. Opprinnelig ble fortellerforestillingen utviklet sammen med Mathilde Gross Viddal og hadde premiere på fortellerfestivalen «Beyond the border» juli 2014. Utgangspunktet for fortellerforestillingen er spørsmålet rundt hva som fører til «onde handlinger». Jeg ser på det norrøne diktet med dagens øyne, for Volunds handlinger framsatt i diktets form hadde sannsynligvis helt andre virkninger i den tiden diktet/fortellingen ble framført.

Litt praktisk info: 11. Januar kl. 1800 på Asylet på Grønland.

Artist in residence project: Transit’t: Breathe, silence and personality

I was lucky to have a 6 months grant in SL, read more here, to investigate so terms within storytelling.

Here follows the project description:

This is a project that through various aesthetic approaches wants to look at concepts within narrative expression.

Brief information about the project
What: Virtual installations with a focus on interaction and which discusses and research narrative terms.
Period: Spring 2013
Participants: Mimesis Monday / Heidi Dahlsveen (storyteller and curator)
Various invited virtual artists (none currently requested)

Background
Transit’t is a project that wants to investigate some concepts in storytelling. These terms are not much discussed, yet central in a narrative expression.

Transit’t = transport of persons or goods from one country to another through a third.

It’s the third that here is interesting, yet is where you are coming from and where you are arriving necessary for Transit’t to exist. Transit’t is seen here as a linguistic figure – a metaphor for oral storytelling and a specific place. A transit area means being in motion, directions, random encounters, transitions, fleeting and ephemeral – being a nomad.

Objectives

Purposes of this project are:

1 To investigate the key concepts in oral storytelling
2 To create installations that are narrative and that makes use of interaction
3 To provide greater focus on animations and poses in a virtual experience

Description

The project is conducted through four phases, where the first three phases takes place in the virtual world and the 4th phase are summarized in a narrative installation at Oslo and Akershus University College of applied sciences where I work.

It is the first 3 phases that I apply for in LEA . The first three phases are corresponding to three divided periods, where each period have one of the topics explored: Breathe, silence and personality. Here several artists will be invited to create installations based on a concept and a number of animations I have made for this term. The artists are free to interpret / create based on the subject and the movements they get. When installations are open to the public, I will arrange short storytelling performances, based on the same topics that will be told in the installations. The storytelling will be “invoice”. Here the visitors will be moving related to narrative and installation.

The entire project will continuously be documented through machinima, photos and log and blog. The findings, ideas created along the way is used in an installation that takes place in the physical world.

You can follow the blog here.

Stuntblogging?

Stuntblogging builds on the idea of “shared creativity” where all participants act as one creative unit. Stunt blogging draws ideas from traditional storytelling in the sense that it is focusing on narrativity, community and individual expression. Stunt blogging is both a method and a experience and has elements of the performative in that it is happening here and now and can not be repeated. Stunt blogging operates within a short time aspect and when it is completed in an agreed time.

A stuntblog is a blog created by a network and can work in two ways: either it is virtual, or that there is a group of people who physically come together and blogs within a short period. Stunt blog has one initiator who creates the blog, invites participants, sets limits and comes with the first impulse of a creative process. It is important that the initiator does not have a definition of power, each participant will create and contribute based on their own ideas and wishes.

stunt13

Stunt blog has holism as a principle in the sense that it has a desire to adress the whole person.

Purposes of stunt blogging is to share knowledge and inspire further creativity.

Next stuntblogging will be 6th of march 2014, together with masterstudents.

You can see a previous virtual stuntblogging here.

Grimme Rødhette

En fortellerforestilling for skolen.
Vet du egentlig hvem lille Rødhette er?
Grimme Rødhette er todelt, først en fortellerforestilling og så et pedagogisk opplegg med diskusjon og øvelser. Forestillingen forteller en av mange sannheter om Rødhette, og viser hvordan historier kan misforstås og mistolkes, forvrenges og forvandles til den blir stående som ”den eneste sannhet”. Ikke tro på alt du hører!

I forestillingen vil elevene få møte både brødrene Grimm og fortellingen om Rødhette. Rødhette vil være gjenkjennbar som fortelling, samtidig som det ikke helt er den samme fortellingen som de fleste kjenner den som.

Etter forestillingen får elevene innsikt i muntlig arbeid, og økt kunnskap om hvordan folkeeventyr og andre fortellinger har vandret og blitt gjenfortalt.

Gjennomført for DKS Oslo høst 2012 og vår 2013.

Sheherazade – telling for survival #SL

Sheherazade is the storyteller in ”One thousand and one nights” where the frame story tells about a king who marries a new virgin everyday and next morning kills her. Finally it is Sheherazades turn to become the king’s wife. In the evening Sheherazade starts to tell the king stories, and she continues to tell stories for 1001 nights, and in this way she saves her own and other womens life and she is able to change the kings view on women and the world.”Scheherazade had nothing; only good stories to tell and the ability to tell them well. The lesson is that, if you want to survive, you better have a good story to tell.” (The last storytellers – Richard Hamilton)

Sheher_002
Sheher_005

This was a virtual installation based on stories from 1001 nights. In Second life, where everything is possible 4 artists created installations to honour the imagination of a storyteller. Here you could hear the silence of the sands, enter the darkness of stars, walk on soundless words and stare at a bird trapped in the chest of a human being.

Sheher_004
sheher_001
Sheher_001
Sheher_002

The installation lasted from 3rd of May 2013 to 1st of august 2013. The four involved artists were: Capcat Ragu, Cherry Manga, Giovanna Cerise and Meilo Minotaur.
I initated and curated the installation.

Yrsa she was called – a story you should know

A storytelling performance
She was a milkmaid, a Queen and her father’s daughter, lover and wife. Giants foresaw the unwanted Yrsa’s birth. She became a wife, a mother, and finally the angel of death. Yrsa was queen of Denmark and Sweden and at one point she faced the hero Beowulf. I want you to hear her story, a story of an extraordinary woman said to have lived 1500 years ago.
Heidi Dahlsveen has created this storytelling performance based on nordic sagaes and by studying various sources. She has put together fragmented information to create a holistic experience. Through experimentation and a comparative work, she has found women tales from the nordic sagas. The storytelling performance is not only about the tragic heroine Yrsa, but also the queen Olava in Saxland.

Instructor help: Gudrun Glette
Duration 40 minutes
Suitable for teenagers and adults.

Earlier performed in Norway, Austria, Italy and Polland

Yrsa ble hun kalt – en historie du ikke kjenner til

En fortellerforestilling

Hun var en gjeter, en dronning og sin fars datter, elskerinne og kone. Kjemper forutså den uønskede Yrsas fødsel. Hun som ble en en kone, en mor og endelig dødens engel. Yrsa var dronning i Danmark og Sverige og i bakgrunnen lurte helten Beowulf. Jeg ønsker at du skal høre hennes fortelling, en fortelling om en usedvanlig kvinne som sies å ha levd 5 – 600 e.kr.
Heidi Dahlsveen har skapt denne fortellerforestillingen gjennom å studere ulike kilder. Hun har satt sammen fragmentert informasjon for å skape en helhetlig opplevelse. Gjennom eksperimentering og et komparativt arbeid har hun funnet fram en kvinnefortelling fra den nordiske sagaen. Fortellerforestillingen handler ikke bare om den tragiske heltinnen Yrsa, men også dronning Olava i Saksland.

Instruktørhjelp: Gudrun Glette
Varighet 40 minutter
Passer for ungdom og voksne.
Tidligere framført i Etne, VGS i Oslo, Deichmanske bibliotek i Oslo, Wien, Roma og Warzava.

”Jeg vil ha saft” – en fortellerstund for små mennesker

Saft er godt. Saft fyller munnen med ein (må si EIN for det høres så godt ut) søt smak og sildrer lekent nedover halsen. Saft er laget av bær. Om det bare var så enkelt.
Lillegutt vil ha saft. Saften er i kjelleren. Nede i kjelleren hos Lillegutt knirker
og mumler det. Hva er det skumle i kjelleren? Lille ekorn vil ha saft. Da må hun
hente bær i skogen. I skogen er det noe som lever i vannet. Det geiper og ser
strengt ut. Hva er det skumle i vannet?

Dette er en humoristisk spøkelsesfortellerstund for små barn fortalt gjennom
rytmer og interaksjon.
Målgruppe: 3 – 5 år

Norwegian folktales and legends

In my teaching, both in the study storytelling, drama studies and teacher training, I have experienced that the knowledge of Norwegian folktales is disappearing. When students are out telling schools engages the children are engaged and asking questions afterwards. A question that often is asked: Where can I find the story? And the critical is that the students often do not know. At the same time, there is the constant “fear in the media” that Norwegian culture will disappear (but do not misunderstand me, the whole culture discussion is a complexity that is not static and often appear to be extremely heterogeneous and “racistic” as when it is represented in social media).

In my meeting with students I often feel that there is missing part in their formation as cultural practitioners, a step that is essential for democracy, society and so on. Asbjørnsen & Moe has almost been forgotten and people do not know what a Norwegian folktale is. Terms and phrases are taken from the Norwegian folk belief, but the roots have withered away. The empathic context that surrounded these stories are removed and left standing empty concepts as strategic tools in service for market forces.
This is my attempt to remedy this and it consists of two parts: a storytelling performance and a manual/book consisting of Norwegian folktales and legends. The stories that are chosen are stories you will not find in the standard version of Asbjørnsen & Moe. The book in English is written with the help of the storyteller David Ambrose.

Norske folkeeventyr og sagn

I min undervisning både i studiet Fortellerkunst, i dramastudier og på lærerutdanningen har jeg erfart at kunnskapen om norske folkeeventyr er dalende. Når studenter er ute og forteller engasjerer elevene i grunnskolen og stiller gjerne spørsmål etterpå. Et spørsmål som ofte går igjen: Hvor kan jeg finne den fortellingen? Og det kritiske er at dette kan ofte studentene ikke svare på. På samme tid foregår det en konstant ”frykt i medier” for at norsk kultur skal forsvinne (men missforstå meg ikke, hele kulturdiskusjonen er en kompleksitet som ikke er statisk og som ofte framstår som særdeles uensartet og til tider rasistisk idet den ytres i sosiale medier). I mitt møte med studenter opplever jeg ofte at det er som om de mangler et ledd i sin dannelse som kulturutøvere, et ledd som er viktig for demokrati, samfunn også videre. Asbjørnsen & Moe har nesten gått i glemmeboken og folk vet ikke hva et norsk folkeeventyr er. Begreper og uttrykk er hentet fra den norske folketroen, men røttene har visnet hen. Den empatiske konteksten som omga dette er fjernet og igjen står begrepene tomme som strategiske verktøy til tjeneste for markedskrefter.

Dette er mitt forsøk på å bøte på denne mangelen og består av to deler: en fortellerforestilling og en lærebok bestående av norske folkeeventyr og sagn. Fortellingene som finnes fram er fortellinger du ikke finner i standardversjonen hos Asbjørnsen & Moe.

Den personlige fortellingen

Å fortelle fra eget liv er et stort område som strekker seg over mange fagfelt. Du har begreper som livsfortellinger, jeg-fortelling, autobiografisk materiale, kommuniserte minner også videre. Du finner det innenfor områder som narratologi (Horsdal 2012), terapi (Lundby 2003), antropologi (Myerhoff 2010), folkloristikk (Hodne 1988), og du finner det gjennom utrykk som teater, autoetnografiske forestillinger og digital fortelling. I følge Bruner (Jamissen & Dahlsveen 2012 s. 47) er det to måter å erkjenne verden på: den narrative og den paradigmatiske (logisk – vitenskapelige). Dette er to kunnskapsformer som eksisterer i alle samfunn, men den vestlige verden har prioritert den siste. Den narrative holdningen er ikke så opptatt av å forklare, men å forstå og gir rom for ulike tolkninger.

I følge Lundby (s. 27) impliserer bruk av begrepet det narrative at det er en relasjon til stede: noen forteller noe til noen. Antropologen Myerhoff understreker det viktige med denne relasjonen: « the pathos of the absent listener is the deprivation of an individual’s birthright» (s.21) Horsdal mener at i vårt moderne samfunn er identiteten en narrativ konstruksjon, en fortelling som blir til i møte med andre. Fortellingene blir til i våre praksisområder som i familier, blant kollegaer også videre. Dette er i tråd med språkfilosofien som hevder at: ”Verda blir for mennesket til gjennom språket, og alt menneskeleg kan tilbakeførast til språket.» (Høystad s.24) For Barthes er fortellingene alltid der: Moreover, under this almost infinite diversity of forms, narrative is present in every age, in every place, in every society; it begins with the very history of mankind and there nowhere is nor has been a people without narrative.” (Barthes 1977, s. 79) Det er å fortelle, og å fortelle om seg selv er noe grunnleggende menneskelig.

Hva så med den personlige fortellingen? Bjarne Hodne (1988) mener at den personlige fortellingen kan deles inn to kategorier. «førstehåndsberetning» og «annenhåndsberetning (Hodne 1988, s. 43). I en førstehåndsberetning har fortelleren direkte erfart det det fortelles om, mens i den andre kategorien gjengir fortelleren opplysninger hun eller han har fra andre. (Hodne 1988 s. 43). Man kan finne tradisjonelle fortellerelementer i den personlige fortellingen, da spesielt i formen som kan oppleves som «lyrisk». (Hodne 1988 s. 42) Hodne er opptatt den personlige fortellingen fra folkloristisk perspektiv hvor den «representative» funksjonen er viktig og i dette blir begrepet «den personlige fortellingen» noe utydelig. Miller (2009) sier at den personlige fortellingen har kjennetegn som andre fortellinger: struktur, tidsorientering, sted, persongalleri, oppbygging og coda. (Miller 2009 s. 70) Når en personlig fortelling blir fortalt iverksettes, ivaretas og fornyes kollektive historiske og kulturelle praksiser. (Miller 2009 s. 71). Her lener jeg meg mot Millers (2009) beskrivelse av hva en personlig fortelling er: det er en fortelling som blir fortalt av en forteller hvor fortelleren er protagonist i fortellingen (Miller 2009 s.69) og fortellingen bygger på en episode/erfaring i fortellerens liv (Miller 2009 s. 72).

Denne våren arbeider jeg i et prosjekt som omhandler personlige fortellinger. Prosjektet er igangsatt av Vestre Toten folkbibliotek, og er et samarbeid med NRK. Innvandrere skal lære å fortelle sine egne fortellinger i ulike medier. De fortellingene vi skal søke er positive fortellinger som er gjenkjennbare og som kan tre inn i et fellesskap, hvor det å finne likheter er viktigere ennå å lete etter forskjeller. Prosjektet vil blogges her.

The companion

In 2009 I bought a sim that was called «The Companion». I wanted to create a place where one enter a Norwegian folktale and The companion is one of the most beautiful Norwegian folktales I know of. I do not tell it myself. I’ve heard it being told several times, so sparkling and it has found its artistic form in other storyteller and thus I have not even found it relevant to tell it. But using it as a base for a landscape in a virtual world I thought was a good idea. The wondertale has many elements that are suitable, there is a wandering in the story through several landscapes and it has a clear use of contrasts.

DidISleep_001

First I tried to build it myself, but this was incredible unsuccessful. I got to know with Miskat Qinan who undertook the mission to build «The Companion» and everything was promising but then he suddenly left the project.

The Companion  I  coming December 2009

Snapshot _ The Companion, The Companion (16, 17, 22)

Soror Nishi stepped in and completed it and also created the wonderful tree Yggdrasil which still stands there. At that time The Companion was well visited, it had a unique winter landscape year-round, unlike many other places in Second Life filled with summer palm trees at that time.

Snapshot _ The Companion, The Companion (187, 48, 348)

There are only a few places that have a long life in a virtual world, most places need to be changed at regular intervals to keep the visit maintained. Then I conntacted the builder Andrek Lowell and commissioned him to create a new «The Companion» in 2011. Andrek Lowell is known for creating unique and fairytale like landscapes with a focus on magic. It was never as well visited as the old «The Companion» and eventually I realized that I had to think of something completely new.

Skurekallen_001

Storytelling was always be the absolutely central to «The Companion» and another principle that was important to me was that it should have a relevance to my «real life» (RL) work. First up was the project Kromosomer where Capcat Ragu and Meilo Minotaur made storytelling installations. Kromosomer were also a performance I had in RL. Then I took a huge decision and and removed all that was left was the companion landscape.

Lrrh_004

Now the foucs was LRRH – the other side of the story, Little Red Riding Hood installations created by Alpha Auer, Cherry Manga and soror Nishi. This exhibition ended 15 april 2013. 1. May 2013 opened next exhibition –Sheherazade where Giovanna Cerise, Cherry Manga and Capcat Ragu / Meilo Minotaur was invited to create artistic expressions. This was the last happening in “The companion”. The sim is now erased for good.

Sheher_005

The erotic – stories you would not have thought your ancestors told

Folktales is not just for children. Since I began telling in 1996, a part of my storytelling material have been erotic stories drawn from the oral tradition. Books such as 1001 Nights and the Decameron shows us that this has “always” been a part of the oral literature. In 1001 night is the actual starting point for the drama about telling for survival. Even Peter Christen Asbjørnsen (one of the Norwegian folktale collectors) was a seeker of this material, he collected and told erotic folklore himself. He did not experience any these stories to be published, except for two in German. It was not until the 1970s that the Norwegian erotic folktales were first published.

Both Greek and Norse myths convey the erotic element as always present. Within Hinduism rasa / bhava system we find the erotic as one of the tools in the dissemination of art. Here the erotic is not simply a sexual and / or sensual state – the erotic stands for harmony, balance, beauty and joy. Rasa, which can be translated to spice, Sringara is represented by the Indian god Vishnu.

École_des_beaux-arts_(from_the_live)

The material has and will probably still be seen as offensive in terms of both wording and content. Folktales have generally been through several moral debates from the inappropriate and dangerous troll to passive female protagonists. That the heritage was doing porn before porn existed arouse enough offense. Broadly speaking, we can say that morality has driven folk tales into something nicely, neatly and suitable for children.

Why is it important to focus on the erotic? Because heritage is not only unilateral romantic. Stories about erotic is relevant because in its own way because it shows what it means to be humans who move within a framework of norms and morals. Erotic stories may be a cliché -filled aesthetic, exploitation of people, laughter and joy. In this material you can find everything from jokes to myths. Within the erotic theme you can find stories about the gods to the fear of the unseen people. You have ” Exempla ” collections from the Middle Ages which resembles today’s jokes and sagas about loving to death. Taboos are discussed. The stories are there for the use of humor and offense. Even within Folklore the erotic has been little discussed. The erotic is like a dusty virgin. Horny and wet she slipped down from the castle of glass because the king’s sons were busy studying other things.

The erotic also has its dark side. It is painful when desire strikes the wrong person. A number of folktales tells about kings who want to marry their daughters. The stories reveal brutal and aggressive elements that also belonged to the oral storytelling tradition.

I have now written a script with erotic stories that are being considered by a publisher . And now and then I have a storytellingperformances with erotic stories.

Det erotiske – fortellinger du ikke ville ha trodd dine forfedre fortalte.

Eventyr er ikke bare for barn. Siden jeg begynte som forteller i 1996, har en del av mitt fortellermateriale bestått av erotiske fortellinger hentet fra den muntlige tradisjonen. Bøker som 1001 natt og Dekameronen viser at dette har ”alltid” vært en naturlig del av den muntlige litteraturen. I 1001 natt er det selve igangsettelsen av dramaet om å fortelle for å overleve. Selv Peter Christen Asbjørnsen var en tilhenger av dette materialet, han samlet og fortalte erotiske folkeeventyr. Han fikk ikke selv oppleve at noen av disse eventyrene ble publisert, bortsett fra to på tysk. Det var først på 1970 tallet at norske erotiske folkeeventyr første gang ble publisert.

Både greske og norrøne myter formidler det erotiske elementet som alltid nærværende. Innenfor hinduismens rasa/bhava finner vi det erotiske som et av de nærværende grepene i formidling av kunst. Her rommer erotikken noe mer enn en kjønnslig og/eller sensuell tilstand – det erotiske står for harmoni, balanse, skjønnhet og glede. Rasaen, som kan oversettes med krydder, Sringara er representert av den indiske guden Vishnu.

École_des_beaux-arts_(from_the_live)

Materialet har blitt og blir nok fortsatt sett på som støtende både når det gjelder ordbruk og innhold. Folkeeventyr har generelt vært igjennom flere moraldebatter fra det upassende og farlige trollet til passive kvinnelige protagonister. At kulturarven drev med porno før pornoen fantes vekker nok anstøt. Grovt sett kan vi si at moralen har drevet folkeeventyrene inn i noe pent, pyntelig og passende for barn.
Hvorfor er det da viktig med fokus på det erotiske? Fordi kulturarven ikke er noe romantisk ensidig. Fortellinger om erotikk er samtidsaktuelle fordi de på sin måte viser hva det vil si å være mennesker som skal bevege seg innenfor rammer av normer og moral. Erotikk kan være en klisjefylt estetikk, utnyttelse av mennesker, salgsfremmende tiltak og latter og glede. I dette utvalget av fortellermateriale finner du alt fra vitser til myter. Det er fortellinger som har levd og lever fortsatt i enkelte tilfeller på folkemunne. Flere kulturer er involvert for å understreke det allmenn menneskelige.

Innenfor temaet erotikk finner du fortellinger om guder til frykten for de underjordiske. Du har «Exempla» samlingene fra middelalderen som i tilfeller kan ligne dagens grovvitser og sagaer om å elske til døde. Tabuer blir betraktet, brutt og diskutert. Fortellingene er der til bruk for humor, anstøt og forargelse. Selv innenfor folkloristikken har det erotiske vært lite diskutert. Det erotiske er som en ubesudlet, nedstøvet jomfru. Kåt og våt gled hun ned fra glassberget fordi kongssønnene ble opptatt med å studere andre ting.

Det erotiske har også sine bakside. Det er smertefullt når begjæret slår ned på feil person. En rekke undereventyr forteller om konger som ønsker å gifte seg med sine døtre. Fortellingene avdekker brutale og aggressive elementer som også har tilhørt den muntlige fortellertradisjonen.
Jeg har nå skrevet et manus med erotiske fortellinger som ligger til vurdering hos et forlag. Og nå og da opptrer jeg en fortellerstund med erotiske fortellinger.

Den store fortellerdagen

På slutten av 2011 tok jeg initiativ til å lage «Den store fortellerdagen», en nasjonal variant av «The world storytelling day» som vært år arrangeres den 20. mars. Hensikten var å skape en dag som var ment for å fortelle alle slags typer fortellinger: eventyr, myter, sagn og historier fra det virkelige liv. Dagen er lagt til 15. Januar, fordi det er da Peter Christen Asbjørnsen ble født og i 2012 var dette 200 år siden. Det var dagen da det ble arrangert første gang. Dette er ikke en dag for ”kun” profesjonelle fortellere. Vi ønsker å oppmuntre alle til å fortelle en fortelling denne dagen. Å fortelle en fortelling er å skape et møte hvor levende minner blir utvekslet, et møte hvor metaforer skapes, et møte hvor du og jeg må være likestilte for at fortellingen skal kunne leve.

IMG_6788

Dagen er og skal være mer eller mindre selvdreven, folk tar selv initiativ til å fortelle og lytte.
Det er opprettet en blogg for ”Den store Fortellerdagen”. Her kan du finne fortellinger, fortellere og ulike tips. Samt at den viser aktiviteter som pågår rundt selve dagen.

Den store fortellerdagen er rett og slett en immateriell dugnad.

Salome – captivated by desire

This spring I will together with contemporary musician Mathilde Grooss Viddal develop a performance about the young woman who so often is called Salome. It is a “dangerous” project to go into in the sense that she is iconic interpreted and portrayed by so many artists before. The most famous version is Oscar Wilde’s play, originally written in response to criticism. He portrayed the young woman as one who is “trapped in her persona-an aestheticized image of herself that she projects to the public – as an object of desire.” This is also the element that makes this story contemporary – the representation of the self . Before Wilde’s version the young woman was portayed as a tool for a vengeful mother. With Wilde she has her own motivation for her actions.
The story of how she demands the head of John the Baptist is mentioned in two places in the Bible, but here she is nameless.

By Gustav Moreau, the painting has apparently inspired Wilde, Source: Wikimedia Commons
By Gustav Moreau, the painting has apparently inspired Wilde, Source: Wikimedia Commons

To create a performance we will use a method where we grasp the artistic iconic representations of the story through time.

The process will as usual be blogged here.

Salome – fengslet av begjær

Mathilde Grooss Viddal utvikle en forestilling om den unge kvinnen som ofte kalles for Salome. Det er et «farlig» prosjekt å gå inn i da hun er ikonisk tolket og framstilt av så mange kunstnere tidligere. Den mest kjente versjonen er Oscar Wildes skuespill, egentlig skrevet som svar på en kritikk. Her framstilles den unge kvinnen som en som er «trapped in her persona- an aestheticized image of herself that she projects to the public – as an object of desire.» Og det er vel også det elementet som gjør denne fortellingen samtidsaktuell – fremstillingen av selvet. Før Wildes versjon har Salome fremstått som et verktøy for en hevngjerrig mor. Med Wilde får hun en egen motivasjon for sine handlinger.

By Gustav Moreau, the painting has apparently inspired Wilde, Source: Wikimedia Commons
By Gustav Moreau, the painting has apparently inspired Wilde, Source: Wikimedia Commons

Fortellingen om hvordan hun krever Johannes døperens hode er nevnt to steder i Bibelen, men her er hun navnløs. I evangeliet etter Markus står det: «Men så bød det seg en anledning: «På fødselsdagen sin holdt Herodes et festmåltid for sine fremste embetsmenn, offiserene og de ledende menn i Galilea. Da kom Herodias’ datter inn og danset. Herodes og gjestene ble så betatt at kongen sa til henne: «Be meg om hva du vil, så skal jeg gi deg det.» Han sverget på det og sa: «Hva du enn ber meg om, skal jeg gi deg, om det så er halve kongeriket mitt.» Hun gikk ut og spurte sin mor: «Hva skal jeg be om?» Hun svarte: «Hodet til døperen Johannes.» Straks skyndte hun seg inn til kongen og sa hva hun ønsket: «Jeg vil at du med en gang gir meg hodet til døperen Johannes på et fat.» Da ble kongen dypt bedrøvet, men fordi han hadde sverget, og det mens gjestene hørte på, ville han ikke si nei til henne. Og kongen sendte straks en bøddel med ordre om å hente hodet til Johannes. Han dro av sted og halshugget Johannes i fengselet, kom med hodet på et fat og ga det til jenta, og hun ga det til sin mor.» (6:21-29)

Og i Evangeliet etter Matteus: «Men da Herodes feiret fødselsdagen sin, danset Herodias’ datter for gjestene. Herodes ble så betatt at han med ed lovet å gi henne hva hun så ba om. Da fikk moren henne til å si: «Gi meg døperen Johannes’ hode på et fat.» Kongen ble bedrøvet, men fordi han hadde sverget, og det mens gjestene hørte på, befalte han at hun skulle få det, og han lot Johannes bli halshugget i fengselet. Hodet hans ble båret inn på et fat og gitt til jenta, og hun bar det til sin mor.» (14:6 – 11)

For å skape et materiale skal vi som metode gripe tak i kunstneriske ikoniske framstillinger av historien.
Prosessen vil som vanlig bli blogget. Bloggingen finner du her.